hits

En bønn fra en mor og en gærning

06.02.2016 - 12:50 Ingen kommentarer



 

Jeg skriver dette fordi det er nådd en grense hos meg. Når det skjer så mye i livet mitt, uten at jeg selv ønsker det er det bare jeg som kan forandre det.

 

De siste årene har jeg opplevd en hets privat som ville tatt knekken på enhver kvinne og mann. Jeg ser likevel at jo mer opponent jeg blir, desto spakere de blir, for hver sten jeg snur og for hver fight jeg tar, går det på bekostning av det jeg beskytter.

 

Min private sfære.

 

Men. Jeg står alene om å beskytte denne, så derfor må noen igjen beskytte mine barn- i min verden har det alltid vært meg som har gjort det.

 

Mennesker har brukt barna mine for å få meg til å inngå kompromisser som har passet inn i deres verden. En verden hvor det som syns utad er virkeligheten. Innad har venner av meg sett hvem som er barnas støtte, og hvem tror dere tre barn som ble reddet i brann stoler mest på?

 

Den voksne som på harde møkka ville vite hva lukten var, som organiserte flukt fra flammene på to minutter, eller den som prøvde å unngå dem?

 

I panikksituasjoner vet ingen hvordan man vil reagere, så det er ingen syndebukk her.

Men jeg har aldri fått ros for å ha reddet seks stykker. Det har aldri blitt nevnt at jeg solgte leiligheten min på Frogner for å investere i et forhold.

 

Sånn er livet mitt.

 

Man kan ikke se seg tilbake, men historien skaper frykten i nåtiden og angsten for fremtiden.

 

Grunnet min åpenhet, og ærlighet har jeg sett menn de siste årene utnytte seg av det. Først maser de seg inn på meg, så bruker de at jeg er mor for å omsider bli fedre for sine barn igjen. Vel. De har rukket å skrive 'ferie suger' til meg fra ukene de har hatt med to barn på Tjøme.

Jeg skaper en del 'reiser i eget liv' hos de fleste menn.

 

Min reise har vært på en ustø kurs, men aldri stille. Dog. For selvrealiserende etablerte menn som ikke har noen andre bekymringer enn økende vom, og minkende potens er det greit å få en kvinne være kaptein. Som i konen du har bedratt eller ny kjæreste.

 

Jeg har igjen opplevd at en person jeg dessverre er nødt til å ha i livet mitt, nyter at jeg aldri roer ned image. At andre rund denne har kilovis med silikon, ønsker desperat å bli sett på Facebook, er greit. Hvis du har et streit image eller yrke.

 

Det har ikke jeg.

 

Når jeg i fjor kledde meg mer naken enn noensinne foran kamera og foran mitt livs store kjærlighet, ante jeg ikke følgende:

 

Det ville koste meg mer, enn dem. Derfor valgte jeg å være ærlig mot dem begge.

 

Det var ikke gjensidig.

 

Nå å jeg være ærlig mot meg selv. Jeg har kuttet ut de verste Judas'ene, og har alltid hatt et knippe med pålitelige venner. Frogner- folk som er vant til Texas, og som aldri lar seg sjokkere. De er opptatt av hvem du er face to face. De har dannelse og er ekte folk og røvere.

 

Med Tiffani- gjengen i ryggen, trenger jeg ikke vise hud. Jeg trenger ikke vise provokatøren. Jeg trenger ikke vise kjærlighet til den suges ut av meg for godt.

 

For jeg er forfatter og kvinne. Og feminist. I Norge straffes du med dette hvis folk ikke liker deg: det offentlige. Vet dere hvem som elsker nakne damer med hjerner mer enn menn?

 

Det offentlige.

 

Denne uken, og tiden etter jul har jeg opplevd at datteren min har blitt tenåring. Vi lever i en tid hvor den av partene som har den feteste jobben, den feteste bilen og den feteste leiligheten virker streitest. Steforeldre kjøper gigantiske halskjeder, som mor ikke har råd til, mens mors gullhjerte ble borte. I 2013. 

 

 

Jeg kan ikke si mer om livet mitt uten at det skader andre for tiden. Men dere får meg ikke til å tie.

 

Nå må jeg være mor først og fremst, og selv om sønnene mine er stolte av meg, er det et stykke til småborgerlige vestkantforeldre og bondeheimen Norge anerkjenner meg som en seriøs feminist. Noe flere har sagt at jeg blir hvis jeg streiter opp image.

 

Dere mener bli en fake blogger som plutselig er samfunnsengasjert?

 

Neitakk.

 

Jeg skal være et forbilde for datteren min, og hun ser daglig at jeg raser fordi hennes generasjon ikke blir hørt, dyrene hun elsker er på krager til andre Mamma'er, og at jeg bruker hver krone jeg har på fjollete ting hun elsker fordi jeg er livredd for at andre skal tro vi ikke har det bra nok.

 

 

Kunstnere har inntekter som går opp og ned. De drekker og skilles. Slåss og elsker. Jeg er en rar sak oppi dette her. Jeg har gjort dette før jeg ble forfatter, og jeg har av alle ting blitt en rebell på Frogner. På stedet bloggere gjør alt for å vise at vi er en gjeng idioter med fake negler, fake vipper, gakk gakk- kjeft og drøm om ektemann og pels.

 

Min generasjon er ikke bedre. De har gjemt menn og seg selv, og glemt de samme menneskene også. Fasaden har vært alt. Når det dukker opp en dame som sier at hun ikke vil være som dem, blir det farlig. Hva er lettest å ta da?

 

Barna hennes.

 

Vet dere hva?

 

De rører dere ikke.

 

Derfor må jeg gå inn i en seriøs tankeprosess, og finne ut hva som gagner nåtiden til hun på tretten år best.

 

Jeg akter ikke å gå i hi, men jeg akter ikke å la noen bruke mine egne ord og fremferd til å arrestere meg. Ikke på et år om ikke annet.

 

Når det er sagt. Nina Grünfeldt lager film om meg, og den filmen vil ta tid. Fordi dere skal se sannheten. Jeg skal være dønn ærlig og Nina og jeg har grått og skreket til hverandre. Jeg har trampet rundt og kalt henne en dritt, hun har vært tålmodig og jeg har lært dette.

 

Du må ta hensyn til barna dine, og hva du mener er rett og galt får komme når det kommer.

 

Nina har vist klipp fra filmen, for jenter som er tenåringer, men noen år eldre enn datteren min.

De syns jeg er 'dødskul'.

Det syns ikke hun på tretten. Hun er som tenåringer flest flau bare jeg viser meg.

 

Hvem tror dere følger henne til legen, gir henne mat, vekker henne, lager matpakke og er hjemme når hun kommer fra skolen? Som ligger og holder henne i hånden når hun er syk, og folk blir rasende på meg fordi jeg ikke har svart dem på telefon?

 

Det skjedde noe i 2012/2013 jeg aldri glemmer.

 

Det skjedde noe i 2016 jeg aldri glemmer.

 

Men det får dere vite den dagen det passer seg. Bare husk at bak en gæærn dame, befinner det seg ofte en gjeng med feige folk. Som ikke er så fucking normale heller.

 

 

Dog. Bak et stort ego som mitt, befinner det seg en usikkerhet og en sårbarhet som gjør meg til et lett bytte. Bak et stort ego befinner det seg noen som må lide.

 

I mitt tilfelle er det en pike som driter i sterke meninger, og at jeg er feminist. At jeg kjemper for at hun skal få være annerledes i et samfunn jeg anser som på full fart tilbake til Frogner når damer med perleøredobber og mink regjerte. At jeg kjemper for at glam- modeller skal få være mødre og ikke be om unnskyldning. Strippere skal med hodet høyt hevet gå inn på snobbe- restauranten Nodee(som drives av de feteste folka i verden) uten at menn som kjenner dem fra sent på kveldene skal se ned på dem foran konene sine.

 

Jeg er drittlei dobbeltmoralen. Jeg er en fighter. 

 

Bare ikke akkurat nå. For hun på tretten trenger den moren hun en gang var så stolt av. Den moren som lot henne gå med fuskepelser og tiara i barnehagen. Den moren som kom sent og hentet tidlig i cabriolet. Den moren som lot henne høre på ordet 'fuck' samen med prestedatteren når de hørte på Tenacious D i bilen på vei hjem fra barnehagen. Hjem hvor det var stas å ha med folk før, men som grunnet at mor ble ruinert på ikke er så kult lenger. Jeg jobbet beinhardt, men noen tappet meg dessverre uten at jeg kunne gjøre noe med det. Loven er sånn. I gode og onde dager? Glem det.

 

 

Jeg må være den moren hun er stolt av nå. Hun som er slank og aldri sier nei, om ikke annet(der får dere andre mødre den), hun som er rolig, hun som ikke melder seg på noen arrangement på skolen og som lover ikke å bli sint når barn får drikke juice på skolen, men ikke lettbrus.

 

Det er en dame jeg ikke er stolt av, men jeg kan ikke lenger gå rundt med dårlig samvittighet og kjenne skammen dere andre gir barn av originaler.

 

Husk dette: det kommer en dag hvor barna deres er flaue over dere. Det er ikke en liten periode, men resten av livene deres.

 

Ikke minst: alle hjem skjuler noe. De mest prektige fasadene skjuler ofte alkohol og utroskap.

Tro meg. Det vet jeg alt om. Derfor må jeg lære meg å holde kjeft. Inntil videre.

 

 

Jeg gjør det jeg vet best. 

 

Barna er forøvrig klar over hva jeg skriver, og bryr seg ikke.
Men dere bryr dem. 

Men med toleranse alle veier, slipper vi kanskje bry oss med andres liv?

 

Takk for oppmerksomheten. Nakenbilde følger ikke etter i dag.

I et land hvor det er bedre å posere med drinker og fest på Facebook, enn en veltrent kropp. 

 

Norge 2016: #realisthenewfake

 

Alexia Bohwim

p.s

Er det noe dere lurer på om meg, så spør dere meg. Enkel logikk.