Tennis er sexy

12.07.2017 - 15:10 Ingen kommentarer

 

 



 

 

Hest eller tennis? Det var ikke mange andre valg på Oslo Vest på syttitallet.
Ikke rart folka på østkanten hater oss og de i Bærum misunner oss.

 

Da jeg var liten og vokste opp på Frogner, syns jeg hester var kjedelig. Vel. Jeg syns vel innerst inne det var rart å sitte på en hest og ikke løpe selv. Dessuten var det ikke noe snilt å sitte i en sal å sparke en hest i siden for å gå. Et dyr som hadde metall i munnen, og ble dratt til venstre eller høyre med tøyler. Jeg ble deprimert av rideskoler, og syns dessuten ridehjelm om mulig var det teiteste hodeplagget jeg hadde sett. Etter å ha sett hvordan hestene våre på Øvrevoll hadde det, var hestesnobberiet hos Pappa Bohwim over. Muligens også fordi datteren hans, meg, sa til mennene i jockeyklubben at de ikke var menn og pekte på skoene deres i str 36. Derfor ble det tennis.

 

Av en eller annen grunn ble jeg lykkelig når jeg stod og spilte mot garasjeveggen i nabohuset til Mercedes- importør Erik O. Steen. Mamma og Pappa så dette og sendte meg på Ullern tennisklubb. Der ble jeg ertet av familievenn og tidenes kuleste norske tennisspiller Morten Rønneberg. Kjekkasen ertet meg så mye at jeg gikk omveier og geipet til ham, mens de andre jentene hang rundt ham. Så var kurset over, og jeg havnet i villa med hage igjen. Alene. Hver gang foreldrene mine vinket meg ut av huset, var jeg like entusiastisk. For vi hadde ikke råd til timer, fordi Pappa drev med innspilling av Olsenbanden. Når den hadde premiere skulle jeg få timer. Det ble mange premierer og vi reddet huset han pantsatte hver gang. Men det ble ikke noen timer. Likevel var jeg like disiplinert, og investerte ukepenger i et Fred Perry skjørt og arvet ekte Tretorn av storesøster. I speilet så jeg proff ut. Så kom dagen da regissør Petter Vennerød foreslo for faren min at jeg kanskje burde begynne å spille igjen. Mot noe annet enn garasjedøren til tålmodige Steen. Da dukket ingen ringere enn legenden Jan O. Gundersen opp. Solbrun med hvite tenner. Sammen med lillesøster ble vi plassert i en fantastisk tennishall på Skøyen. Like fantastisk var det ikke å slå en forehand etter at lillesøster hadde spiddet tribunen med samtlige baller hun konsekvent feide til siden. Da lo jeg så mye at jeg ikke klarte spille. Etter noen uker med Gundersen og en nå splittet forelskelse i Petter Vennerød og tennisesset Mats WiIander, ble jeg god.

'Hun kan nå langt', sa Gundersen til moren min. 'Hun der må drive med keramikk', sa han om søsteren min. Så kom det en ny sommer uten penger, hvor jeg tilbrakte tiden i Nordisk films studio i København der jeg drakk øl med danske rekvisitører og Ove Sprogøe. Den danske Egon Olsen. Jeg var tolv år, og lærte meg hva elefantøl var den sommeren. Men showlivet fristet ikke, og jeg ville spille tennis. Neida. Klampenborg med foreldrene mines danske kjendisvenner hadde kick på å se dyr lide på galoppbanen der. Mannen til Wenche Myhre galopperte sågar på asfalten i det fornemme boligstrøket i København. Torben Friis- Møller var likevel så kjekk at jeg skjønner jo at noen menn med hest kan være sexy. Hm. Eller? Nei. Ikke noe var mer tiltrekkende enn når helten min Errol Flynn(bedre kjent som Robin Hood)  banket Jack Warner(Warner bros) i dress. Med racket. Bildet av ham henger fremdeles inni skapet mitt. Heller det enn når han ridde rundt i tights, lissom. 

 

Hjemme igjen lå jeg fyllesjuk på pikerommet og så på bildet av Wilander. Det var noe mystisk over ham. Noe kult jeg ikke fikk tak i. Tennis var modeller og rock'n'roll. Du var ikke bedre enn motspilleren og da Wilander droppet den blonde kjæresten Annette fordi han var utro og brukte kokain visste jeg at dette var ekte kjærlighet. Fra min side. Hva er det med menn som spiller tennis og meg? Det er noe biologisk. Jeg blir seriøst keen på menn som mestrer å få en ball sneiet over nettet, og de kan være alt fra fjorten til åtti. Men det har blitt en dyr snobbesport og dessverre luker det bort kjempetalent på andre sider av byen. At Casper Ruud kommer fra Snarøen tilgir jeg. Det er et annet blogginnlegg, riktignok. Skjevdelingen som gjør tennisen blir for de privilgerte. Jeg ække der for tiden, for jeg er lik faren min. Oppdragsgiver er meg selv, og navnet mitt er mitt eget. 

 

Så hva gjør jeg hver juli? Når jeg ikke har ertet på meg kvinner som syns Derby er stas, koser jeg meg med Wimbledon. Det tok fem timer å slå ut Nadal. Fem fucking timer! Der han brukte egen fysikk og psyke på å skape spenning for en hel verden. På sin egen bekostning. I fjor hadde jeg politiet etter meg på denne tiden, i år kan jeg bare bli stoppet med hæren. For tennisen og jeg hører sammen. Jeg har valgt å ta ballen, ikke mannen. Og heier på Federer.


 

Fortsatt god Wimbledon.

 

 

Alexia

 

p.s

 

skrytealbum  fra Wimbledon- men jeg fikk da to stk til å ta av seg buksene

http://alexiabohwim.blogg.no/1445969989_da_jeg_fikk_bjrn_borg.html

hits