hits

mars 2017

Derfor feirer jeg ikke kvinnedagen



 

 

Neste uke har jeg bursdag. Jeg blir 48 år.  En knapp uke etter 8 mars. En dag jeg ikke feirer.

 

Jeg er for gammel til å hisse meg opp over ungdommen, og syns i grunnen norske jenter gjør det bra. Noe VG og Minerva minner meg om ved å fronte venninneflokken i 'VG drar bra damer' og Minerva's utvalgte 'kule damer'. Men hvorfor blir de så mainstream og kjedelige med en gang de blir populære? Bloggere som lyver om kosmetiske operasjoner later som de liker å bli feite, mens anorektikere som selv spiller på kropp blir rasende på program som tar opp intimkirurgi. Den kvinnelige programlederen ble beskyldt for å verve pasienter. Merkelig. Selv ville hun heller vervet meg som journalist hvis jeg var ung.


Tåler vi damer ingenting lenger? Ser vi ikke menn som har det vondt? Er mannshatet så dypt forankret med en generasjon over meg som syns det var barnemishandling hvis du var hjemmeværende? Gro Harlem var forbilde, og siden jeg ikke syns hun var noe kul så jeg opp til Kåre Willoch i stedet.

 

Kvinner har alltid dolket meg i ryggen, og dette sier jeg etter å ha tenkt meg nøye om. I det offentlige behandler de meg ikke seriøst med mindre jeg har med en mann. Forleggeren min er mann, gynekologen min er mann, psykologen min er mann, advokaten min er mann og jeg jobber bare med mannlige redaktører. Fordi jeg blir sett på som likestilt. Ikke en kvinne. De er praktiske. Kvinnelige medarbeidere i kultur- Norge føler jo så mye at de driter i om timeplanen min blir forskjøvet, at jeg burde hente barn i barnehage og de kaller seg bare filmarbeidere når de søker støtte. Vi har så mange kvinnelige regissører i Norge at det er litt underlig internasjonalt. Men så har vi jo ikke Norge akkurat plassert seg på verdenskartet med kvinner. Fordi vi er ikke så opptatt av kontinuitet i arbeidet og tar permisjoner når det passer oss. Jeg har vært innom pornobransjen og der sitter det ikke fleskete menn, men damer rundt førti med kyniske pølsefingre og unngår skriftlige kontrakter.

 

 


Jeg har alltid sett opp til menn og mentorene mine er menn. På Facebook, privat og på jobb.
Gunnar Stavrum og mennene i side3 har latt meg få blogge der kvinner i ymse andre avisredaksjoner sier jeg 'ikke tenker meg godt nok om før jeg skriver'.
Jo'a. Jeg ser den. Dog. Jeg vil ikke bli sensurert av kvinneflokkene som ferdes privat under påskudd som 'girl power', og som syns det å dra frem puppen er feminisme. Syns jeg ser menn dra frem pikken hver gang de er syke eller blitt far. Eller 'by på seg selv' hver gang de er deppa. Det å blottlegge seg totalt psykisk og be om unnskyldning for den man har vært før, har nærmest blitt et feministisk prinsipp. Alle liker damer som tar et oppgjør med fortiden sin.
 

 

 

Nevnte VG elsker hardtslående damer og har en nærmest hebefil tinærmning til trender fra unge jenter. Dyrevelferd er ikke nevnt med et ord i en kritisk artikkel om kjøttfri måned. For dagens feminister dyrker heller pelskledde afroamerikanske gravide damer som legger ut bilder av seg selv i sjette måned. Feminister i dag er så redde for å vise svakhet ved empati, at de ikke bryr seg noe særlig om kosthold og miljø. Det er ikke likhet mellom levende skapninger, og sammenligner du en kvinne med et dyr er du Satan selv. En feminist fronter heller bacon enn en gris, og syns menn burde fortæres og drites ut som samme måte som måltidet.

 

Neste uke er jeg 48 år. Mor. Kvinne. Akkurat som i fjor.